Utdanningens tilstand

Webdesign er en forholdsvis ny profesjon, og få andre yrker endres like mye og like fort. Det er hele tiden teknologiske og tekniske nyvinninger, og designtrender kommer og går i rivende fart. Derfor har jeg sympati og forståelse for de utfordringene utdanningsinstitusjoner står ovenfor når de skal innvie unge mennesker i mitt yrke. Men det får i Jeffrey Zeldmans navn være grenser!

(Dette røyksignalet inneholder nerdeprat, og passer kanskje best for kolleger…)

Forleden dag hadde jeg besøk av en ung student som sårt trengte litt hjelp med en innleveringsoppgave i faget webdesign. Læreren klarte ikke å hjelpe henne, og siden hun har vært på besøk hos oss før spurte hun pent om jeg kunne ta en titt.

Det gjaldt en portfolio-side som skulle bruke en populær bildevisningsmetode kalt lightbox. Jeg har brukt metoden flere ganger, og vet at for en fersking kan det være mye å holde styr på med javascripts, små og store utgaver av bildene og diverse stilark. Jeg reagerte heller ikke på at læreren ikke kunne hjelpe, siden jeg ikke nødvendigvis forventer erfaring og kompetanse fra praktisk problemløsning fra en lærer. Læreren skal hjelpe studenten til å finne ut av ting, ikke finne de ut for studenten.

Men da jeg åpnet kildefiler og tok en kikk på koden fikk jeg sjokk. Ille nok at læreren viste sin totale mangel på kunnskap med å ha prøvd å rydde opp i filene (når man bruker en javascript-løsning kan det være en ide å inkludere en link til javascriptet, for eksempel), men selve oppbyggingen av nettsiden var tatt rett ut av 1999. Hele layouten var lagt ut i tables, MED spacer.gif! Det er 15 kilo, 5 grå hår og ett stk. brukbar kondis siden sist jeg så en spacer.gif. Nærmere bestemt i 2002.

I tillegg var det ikke et eneste tekst-element å se i koden, selv om designet inneholdt både menypunkter og footer-tekst. Her hadde studentene designet nettsida i Photoshop, slicet og dicet (noe jeg takker herren for at jeg aldri lærte) og eksportert vederstyggeligheten som html og jobbet videre med det i Dreamweaver. I 2012!

Jeg forklarte studenten så enkelt som mulig hva som hindret bildevisningen fra å fungere, rettet opp nok til at studenten selv kunne gjøre det ferdig. Jeg ga navn på noen online-ressurser og bøker dersom det var interesse for å lære litt om webdesign, og sendte den unge, håpefulle tilbake til steinalderen.

Mitt poeng er:

Dersom man tilbyr et fag som heter webdesign, bør man for skams skyld lære bort noenlunde oppdatert kunnskap. Det er ikke så forbannet vanskelig!

Aldri før har det eksistert en profesjon mer villig til å dele av sin kunnskap og erfaring. Å finne innføringer, steg-for-steg manualer, artikler om alle tenkelige temaer innen webdesign er som å lete etter sand i Sahara. Nettet flyter over av kunnskap og informasjon.

Så alle skoler og utdanningssteder som tilbyr det kule faget webdesign:

  1. Still krav til lærerne. Si ifra dersom dere trenger en sjekkliste…
  2. Dersom det ikke finnes faste lærere som kan nok: lei inn en profesjonell i noen timer.
  3. Ikke skriv ut studenter som tror at webdesign består av tables og spacer.gif's. Vær så snill!